Svartsurbær og septemberordspill.

Tidlig på sommeren i 2015 plantet Gammalhusfrua fire busker svartsurbær (Aronia) i Farmorhagan. Hun visste ikke så mye om dette bærslaget, men hun hadde hørt at det skal være så sunne bær på mange vis! Dessuten er buskene ganske så dekorative å ha i hagan, de har hvite blomster, er mørkegrønne og blanke i bladverket om sommeren,  og bladene får rødbrune og skinnende høstfarger. Bæra er som navnet sier, svarte, eller blåsvarte, og de høstes i september.

Første året var buskene ganske beskjedne av seg. Det var som forventet, men de vokste passe langsomt og trivdes i den litt skarpe og tørkesvake jorda i Farmorhagan. Første høsten var det fire fem bær på hver busk, eller små kjerr kan de vel også omtales som.

Som navnet også sier, er bæra sure, i hvert fall ganske sure, men først og fremst er de noe snerpete i smaken; astringerende kalles det på fint. Gammalhusfrua synes det er et greit lånord for fagfolk, men hun synes ordet snerpete er en bedre betegnelse, for det ordet gir en annen smak både i munnen og i følelsene ellers. For ord smaker jo, de også! Det påstår nå Gammalhusfrua!

Våren 2016 var svartsurbærkjerra riktig så fornøyde etter vinter med og uten snø. De kom med blad og etter hvert med hvite blommmer, og gjennom hele sommeren har de stått grønnblanke og struttende mellom unge epletrær og litt overivrig skvalderkål. Men, skvalderkål kan nappes og brukes til litt av hvert, blant annet sånt som Husfrua på Junibakken lenger sør i landet forteller mesterlig om på bloggen sin, så sommeren igjennom handlet det først og fremst om å hindre de skvaldrende i å bli for langbeinte og for nærgående rundt svartsurbærkjerra! Nå veit jo Gammalhusfrua at skvalderkål egentlig skal staves skvallerkål, med dobbelt l, altså! Men i Farmorhagan har de en tendens til å skvaldre i vei, så det er blitt ny stavemåte innafor gjerdet her!  Det er jo vakkert å tenke på at det visstnok var munker som innførte  planten til landet i middelalderen. Her i bygda heter det seg at de var først i prestegardshagan på Granavollen, og der har vi jo Søsterkirkene og Steinhuset og en mulig historie om cisterciensemunker, så det passer jo bra, men derfra har urten eller kålen eller hva den nå betegnes som, sannelig bredt seg utover. Men, vakker munkefortelling eller ikke og medisinplante til tross, her i Farmorhagan er disse plantene litt for skvaldrende! Men, rundt svartsurbæra er de blitt behørlig tuktet. ( Noen har sagt at du makter ikke å holde tritt med den hvis du skal spise all skaldekål. Den vil uansett vokse fortere enn matlysta di!)

Tilbake til svartsurbæra: O vidunderlighet: Høsten nå i 2016 kan vi plukke mange svartsurbær! Gammalhusfrua og Småbrukar’n, som han helst vil hete i denne sammenhengen, har nok spist ei og anna bær på turene våre rundt i hagan, men smaken innbyr ikke til den helt store nytelsen rett fra kjerret. Men, frua søkte høgt og lågt etter mulige måter å bruke bæra på. Vel, det er en overdrivelse! Gammalhusfrua googlet og fant mange muligheter!  (For, det skjer også her i Gammalhuset, det med googling, altså!  Ikke si det bort til flere enn høyst nødvendig, for da kan noen tro at frua sitter med I-padda i stedet for å være ute i hagan med folk og planter! Det gjør hun jo ikke, men I-padda er grei å ha sånn innimellom i tillegg, for Gammalhusfrua lever også i Googletida, tastetida og hva du nå vil kalle det, alt sammen i tida som vi lever midt oppi. Det er jo greit med mobiltelefon, også, men den får Gammalhusfrua omtale en annen gang, for nå begynner denne parentesen å bli litt vel lang…)

Siden det fortsatt ikke er snakk om bøttevis med bær, - bærbuskene er jo ganske så unge, må vite, - så handler det ikke om store bestyringer med saft eller gele eller hva en nå finner på når det er stor avling! Men, det vi har forsøkt oss på er rett og slett å blande svartsurbær, ørlitt eple og naturell yoghurt.

Det går sikkert an å røre/vispe det sammen helt til blandinga blir luftig og lett, men frua har «kjørt» blandinga i kjøkkenmaskin, en smoothieblender, og da kalles produktet visstnok smoothie!  Smoothie?  Smuti? Smudi? Hæ? Hva slags ord er det?

Den luftige blandinga som altså betegnes som smoothie, var faktisk utrolig god! Det trengtes ikke et gram sukker eller anna søtstoff.  Den var god til vaffel eller til brødskiva, til dessert eller hva vi nå finner på. Så nå ligger det små poser med svartsurbær i fryseren. De er akkurat i passe størrelse til å blandes i et rimelig stort beger med yoghurt. Vi skal også prøve å blande svartsurbær med ulike typer surmjølk eller med nøytral mjukost. Vi får sjå, som svogeren til Gammalhusfrua sier titt og ofte.

Men, går det ikke an å finne et godt norsk ord for denne gode blandinga? Smoothie, smuti, smudi er så lånt! Det må da være et norsk begrep som kan dekke det som det engelske ordet mener å si! Nå må Gammalhusfrua ha hjelp! Siden du kan lage luftige blandinger med andre ingredienser, også, så behøver ikke ordet ha «surbær» i seg, men det må beskrive konsistensen i blandinga på en eller annen måte. «Konsistens» er kanskje et lånord, det også, men siden språk vandrer fortere enn skvalderkål, er det naturlig at noen ord setter seg bedre enn andre. «Smoothie» har visstnok satt seg, også, men Gammalhusfrua har behov for å dytte det litt til sida for å leite etter et godt begrep som helst uttales slik det skrives uten å måtte bruke engelsk uttale! Enn så lenge heter dette matemnet «Luftig blænding» her i Gammalhuset, men utfordinga gis herved: Kom med bedre forslag!

Med ønske om fortsatt gyllen høst!