Onsdag 14. september sier primstaven at det er Korsmesse om høsten
Gammalhusfrua deler litt fortelling omkring denne merkedagen:
Opprinnelsen til Korsmesse om høsten skriver seg langt tilbake i tid. Det er ulike fortellinger knyttet til dagen, men en vektig tradisjon sier at Jesu kors ble funnet igjen den 14. september. I flg Den aleksandrinske krønike (Chronicon Paschale) oppdaget den hellige keiserinne Helena Herrens kors i Jerusalem denne dagen i år 330. Keiserinnen var 78 år da hun dro til Det hellige Land i 328 for å besøke Kristi grav. Keiser Hadrian hadde bygd et tempel for Venus på det stedet der Jesus var blitt henrettet og gravlagt, men keiser Konstantin hadde bestemt at templet skulle rives slik at det kunne reises en Gravkirke der i stedet. Helena tok på seg oppdraget med å få gjennomført arbeidet. I forbindelse med rivinga kom korset for dagen.
Funn, fortelling og fest.
En av kildene forteller at Helena fant tre kors og fire nagler i ei steincisterne, og at de kunne bestemme hvilket som var Jesu kors fordi de opplevde at sjuke ble helbredet ved å berøre korset. En variant av fortellingen beretter at mennesker ble brakt tilbake til livet når de ble berørt med dette korset. Fortellingene blomstret.
I ettertid ble det diskusjon om det virkelig var Helena som fant igjen korset, men den hellige Ambrosius, biskop av Milano hevdet på det sterkeste i en preken fra år 385 at det var Helena som fant igjen korset, og siden har navnet hennes vært knyttet til funnet. Slikt blir det fest av: Korsmesse om høsten!
Frelse og folk.
Ambrosius er forresten opphavsmann til den hymnen eller salmen som vel er den eldste i salmeboka vår: ”Folkefrelsar til oss kom”. Den har levd i kirken i over 1700 år, og teksta er like aktuell den dag i dag. Den har dertil en rytmisk og pregnant melodi. Det er gjerne i adventstida vi henter fram den salmen, men i skrivende stund tar jeg meg i å smånynne den mens tankene kretser om Korsmesse om høsten og bokstavene på tastaturet berøres til ord på pc-en en høstkveld i september lenge etter både Helena og Ambosius levde. Så kommer de to representantene fra den tidlige kirke i grunnen ganske nær meg her jeg sitter, - fordi fortellingen om korset som ble funnet igjen og salmen jeg lærte for år og dag siden, på en måte knytter tiden mellom oss sammen.
Korsmesse og høstfortelling.
I folketradisjonen her nord var primstavmerket for denne dagen et kors. Dagen markerte at høsten begynte for alvor. Nå skulle kornet være i hus, og noen steder var dagen siste bufardag fra setrene. Buskapen skulle hjem. Dermed kunne grindene langs vegene åpnes for vinteren. Jeg vokste opp med eldre folks fortellinger om alle grindene som måtte åpnes og lukkes etter vegene når folk skulle fram. Kanskje ga de mulighet til å slå av en prat med noen ved ei og anna grind, og så kunne jo hesten nappe litt gras og blomster etter vegakanten mens skyssen sto litt! Grindene var der også etter at det begynte å gå motoriserte kjøretøy utover i forrige århundre. Men, fra og med Korsmesse var grindene altså åpne.
Om det ikke er så mange som setrer lenger her omkring, så er det gjerne ved dette leite at andre omgang med sauesanking forgår, og nå skal også storfeet hjem fra utmarka.
Det er dessuten knyttet gamle værmerker til dagen. Det var ikke uvanlig at en kunne vente ei frostnatt ved dette leite, og slik er det ennå, sjøl om det ser ut til å bli varm korsmesse i år, skal vi tro yr.no.
Korsmesse, frihet og framtid.
I høst faller Korsmesse mellom 17. søndag i treenighetstida, «Høstens påskedag», og 18. søndag i treenighetstida. Den dagen i kirkeåret har lengsel, befrielse, helbredelse og frihet som hovedtema. Tekstene for dagen holder fram befrielsen i Kristus. Korset er frihetssymbol framfor noe, og troen gir oss funnsteder fra Jerusalem og like til jordens ender. Sangene om Folkefrelseren er mange. De er sanger om Han som er! De er sanger om Han som åpnet grinda inn til den gode innhøstninga der det ikke skal være frostnetter mer og evighetens årstid blomstrer på korstreet.
Velsignet Korsmesse!