Rokken som nå er klar til bruk!

I dag er det heftevær! Gammalhusfrua skulle egentlig ha plukket bringebær, men det ble for vått! Vassint og bløtt! Siden det er mulighet for sol og varme i morra, tenker Gammalhusfrua at hun kan jo ta en liten tørn innomhus nå da det likevel er heftevær, for i det vesle Gammalhuset blir det fort litt rotete; dvs, det blir litt mye «frampå» eller «utover» nesten alle steder! Det meste av dette er slettes ikke rot! Det er bare slikt som Gammalhushusfrua og Småbrukar’n nesten ikke veit hvor de skal gjøre av i det vesle huset; alminnelige saker som er greie å ha, men som i det store huset de hadde før, gjerne befant seg i en drøss med skap og kott og «pulterkamre», -hvis noen fortsatt veit hva det siste er for noe! Dessuten hadde de større kjøkken og mye mer skap- og skuffeplass, også, der de bodde i noen år!

Nåja, midt i det hele er det trivelig med håndarbeid  en regnværsdag, synes Gammalhusfrua, og finner fram noe, et sytøy, hun begynte på for omtrent 12-13 år sida og som hun har vært «innom» med jevne mellomrom. Opprinnelsen for dette syprosjektet stammer altså fra en tid lenge før hun ble Gammalhusfrua. Kjekt å få det ferdig om litt, hvis det da ikke blir noe annet hun får inspirasjon til i mellomtida! Hekleskjerfene ligger ikke langt unna denne dagen, heller! «Sommer i P2» med forfatter Kolloen i dabradioen på kjøkkenet blir i alle fall sydd inn sting for sting i sysaken som hun godt kan røpe at er et slags teppe. (Hvem kan forresten noen gang få bruk for noe slikt? Kanskje hun sjøl? Da blir det i så fall en sengeforlegger, hvis nå leseren er så gammel at hun/han vet hva det er! Saken er den, at sysaken ble påbegynt da hun bodde i et digert hus med iskaldt golv på soverommet vinterstid. Men, hun bodde der og flyttet der fra uten at hun rakk å ferdigstille kunstverket.)

Men, så er det slik, da, at hun i mange år har eid en rokk. Den er ikke arvegods, men ble i sin tid kjøpt utabygs  av en eldre rokkemaker. Nå har Gammalhusfrua hatt gresselig lyst til å lære å spinne helt sida hun var lita, men det ble aldri noe av den gangen. Det var vel derfor hun som godt voksen kjøpte rokken! Mor hennes kunne jo spinne, noe småjenter skulle lære i hennes generasjon, men hun var også av den generasjonen som syntes det var så deilig å kunne kjøpe ferdig garn, så rokken hennes som hun i sin tid hadde arvet etter bestemor si, oldemora til Gammalhusfrua, altså, - den rokken ble bare stående der til pynt. Ingen av døtrene lærte å spinne, og ei av søstrene til Gammalhusfrua arvet den. (Gammalhusfrua skriver litt lange setninger innimellom, men det er fordi hun tillater seg å ha lange tanketråder, og evt utålmodige lesere er hermed advart.)

Vel, litt før i sommer var det også mye regn innimellom, og Gammalhusfrua hadde fått kontakt med en «Spinnering» via Fjæsboka.

Da fant hun fram noe ull og tok til å karde. Den ulla er kanskje ikke så god å spinne av, men Gammalhusfrua fikk ikke rokken til å fungere som den skulle. Det handlet ikke bare om at hun sjøl var, og enn så lenge er, en meget uøvd spinnerske (NB! Gammalhusfrua bruker kvinnelige titler når det passer. Hun synes det er diskriminerende at alle lærerinner, sykepleiersker, meiersker, danserinner, strikkersker, malerinner, pianistinner, kunstnerinner etc er fortiet, ja, aldeles tvunget ut av språket!! Det kan da ikke være nødvendig at alle kvinnelige titler skal framstilles i maskulin form!)

Tilbake til rokken: Gammalhusfrua er så utrolig heldig at hun har en rokkemaker og tredreier JB som ganske nær nabo, og da rokken hennes (som hun altså hadde kjøpt lenge før JB startet opp med kunsthåndtverket sitt) absolutt trengte justring av både sneller og ymist anna, fikk hun levert den til JB for noen dager siden. Han så umiddelbart hva som måtte gjøres. Siden han er meget dyktig i faget, var Gammalhusfrua aldeles så glad og takknemlig over alt han kunne ordne! Nå hadde hun endelig mulighet til å ta fatt, og det på en rokk som snart ville være helt i orden!

Og, så ringte han i dag, nettopp på hefteværsdagen og sa at den var ferdig!! Gammalhusfrua ut i regnværet med sin firhjulede Golfine og kjørte bort til naboen.

Så, nå har Gammalhusfrua bedrevet spinneøvelser mens regnet har fortsatt i strie strømmer utafor veggene. Gammalhusfrua er gammal musiker, og hun spiller med både hender og føtter, så hun burde ha forutsetning for å overføre det til spinningens hånd- og fotarbeid. Men, det er ikke gjort i en håndvending! Nå er rokken så fin å bruke at det er en fryd, men nå trengs trening, trening og atter trening for å få ulla til å bli tråd på snella uten at rytmen i rokkehjulet stopper opp og uten at tråden ryker! 

Frua blir plutselig påmint om musikken til «Rock around the clock»! – Oversatt: rokk rundt klokka. Klokka har iallfall gått fort denne dagen. Men rytmen i den rockelåta passer ikke helt til rokkehjulsrytmen. Den har feil aksentuering. Spinnesang får komme når spinnekunsten er mer på plass i hender og rokkefot.

Frua funderer på sjølve ordet spinning, også. Hun har noen venninner som bedriver spinning på treningsstudio, men den kunsten handler vel om noe anna, og ordet har et litt annet trykk enn det som handler om å spinne ull, men hun aner at det kan være litt strevsomt å komme i gang med det, også. Mon tro om de kan å spinne med rokk? Har visst aldri spurt….

Gammalhusfrua må tenke på oldemora si, henne hun har et av navna sine fra. Hun hadde jo lært denne kunsten fra hun var ørlita, og siden Gammalhusfrua har et nydelig strikkesjal etter nettopp henne, fra 1861 da oldemora var konfirmant,  så vil Gammalhusfrua dele litt fra «Sommerminneboka» si. Hun fletter inn fortelling om farmor si, også, for hun har fått spinnefortelling om henne, og, blant annet at da hun var ung, spant hun til langt på kveld om vinteren i lyset fra ovsndøra, for de skulle helst spare på lyset fra parafinlampe og talglys.

Men, Gammalhusfrua «blar» altså litt i ei sommerlig erindringsbok der ”bladsidene” framstår som indre bilder av to, for henne, helt spesielle kvinner……, og da skriver Gammalhusfrua i 1. person og er altså fortellingens jeg-person:

«Fra Sommerminneboka:

De to kvinnene trer fram for meg i erindringsbilder med duft, farge og lyd fra somre langt bakover i tid. På hver sin måte bidro de til navnet mitt.

Jeg var så heldig å bli oppkalt etter ei av oldemødrene mine, samt etter farmor mi.

De to formødrene hadde hver sine navn som altså lot seg sette sammen til det navnet som skulle bli mitt. De hørte til i hver sin generasjon, og de møtte aldri hverandre. Begge vokste opp i storfamilier i ei tid der tilknytning til slekt og bygdelag var toneangivende, meningsbærende og identitetsskapende; på godt og vondt! Oldemor ble født i 12. juli i 1847 og levde hele livet sitt på indre Østlandet; omgitt av jordbruksland med skigarder og kruller av lauvskog så vel som av Randsfjorden med grankledde åser mot synsranda.  Farmor ble født i 12. mai i 1877 og levde på flate Sørvestlandet, på Jæren,  med åkrer, myrlende, stein og sandstrender rett innenfor storhavet der det strekker seg ut dit hav møter himmel. Begge kvinnene levde til langt ut i alders år. Begge fikk beholde klar tanke hele vegen fram.

Sommerlig farmor…

Farmor husker jeg godt. Hun levde til jeg var 11 år. For oss ”bådnå frå Aust” var hun samlingspunktet i det som var sjølve sommerlandet de gangene vi fikk reise på ferie til slekta på Jæren. Samtidig ”omkranset” hun mange av våre somre på Hadeland i og med at hun gjerne kom på besøk hit vår eller høst. Hun var stor og kraftig; preget som hun var av tungarbeid i fjøs og på jordene gjennom alle år; ved siden av husstellet i ei tid der alt skulle utnyttes og tilvirkes av det en produserte på garden. Da vi var små, hadde yngre krefter tatt over gardsdrifta, men hun bodde i sin egen del av huset og hadde sitt eget innestell fortsatt. Farmor luktet salt vind, ferske gulrøtter og tidligpotet, eller ”snareple” som det het der. Lukta blandet seg med eim fra kyr og hevd så vel som med duftene av gammelt jærhus. For meg er det duft av omsorg, av a’ farmor som var glad i oss; streng og mild på samme tid. Duft av sommer.

…og oldemor

Oldemor døde lenge før jeg ble født, men jeg har fått levende fortellinger om henne fra de ulike tidene i livet hennes. Hun trer fram fra fortellingen som et arbeidsmenneske som tidlig lærte å ta del i det praktiske arbeidet på den garden der hun ble født. Sommers dag var de tidlig oppe: ”N’far pla (=pleide) å gå rundt å banke på døren’ til romma der vi svav (=sov) og så sa’n at nå gikk klokka tæl fem, og da visste vi at a’ var ørlitt over fire,” fortalte hun mor mi mange år seinere. Siden bursdagen hennes 12. juli over tid var blitt en årviss samlingsdag for barn, svigerbarn og etter hvert en ganske så stor skare barnebarn i tillegg til søskena hennes og flere av deres etterkommere, er mange fortellinger om henne knyttet til høysommer og familiefellesskap.

Somrene hennes på garden hun giftet seg til, var fylt av arbeid ute og inne knyttet til onnene. Hun ble mye aleine med ansvaret på garden i og med at oldefar var offiser og opptatt i ukevis med regimentet på Gardermoen. Hun hadde mye gjester i ei tid der en stort sett bare serverte solid ”kortreist” mat lenge før begrepet var oppfunnet, men tilvirkingen av den maten krevde mer i hennes kjøkkenvirkelighet, vil jeg tro. For meg trer hun også fram fra slektsfortellingen som den gamle, kloke historiefortellersken. Gjennom henne, via min mor, eier jeg muntlig fortelling fra hennes besteforeldres tid, og da skriver vi vel seint 1700-tall. Fortellingene om henne dufter av gammel staudehage, av rabarbragrøt og sensommerepler, av hjemmespunnet ull og lin og striforkle, spekesild, vassgraut og nykjernet hemsmør.

Sommergave

Farmor hadde så mjuke armer. Alt som barn likte jeg tanken på at i de armene bar hun meg til dåpen. Det skjedde før jeg kan huske, men på sin stillferdige måte ga hun meg videre hen en egen trygghet i det å være døpt. Det er den beste sommergaven hun kunne gi meg!

Etter oldemor har jeg arvet et nattverdsjal. Det hadde hun på når hun gikk til messe og tok i mot det hellige sakramentet. Det er strikket av tynt hjemmespunnet ullgarn som etter skikken var farget svart, til høytid. Ennå synes jeg det sjalet dufter av lekende lam på sommerbeite, og det bærer i seg påminning om næring til tro og liv fram mot en evig sommer.»

Mens Gammalhusfrua har skrevet ned dette her, er det blitt kvelden med mjukt augustmørke og minkende regn. Småbrukar’n ser på VM i friidrett fra London der det også har regnet noe, og TV-lyden smøyer seg fjernt gjennom åpningen i tømmerveggen fra «Nystua» til «Gammalstua». VM-gull på 400m ! Gratulerer Karsten Warholm!!

Så sier Gammalhusfrua enkelt: «Takk for følget i dag til deg som har lest deg igjennom dette. Det var egentlig greit med heftevær denne dagen. Potetene herover tålte vel regnet, sjøl om det er i overkant vått andre steder. Nå blomstrer potetplantene på store åkre rundt i bygda vår, og i morra er det meldt sol. Kornet modnes. Heftevær eller ikke: «August er det mykeste myke jeg kjenner», sier Skjæraasen. 

En gammel bibelsk tanke sier at natten føder den nye dagen.

Så ønsker Gammalhusfrua enkelt og kveldsstille: Velsignet augustnatt til styrkende søvn inn mot en ny augustmorgen!