Septembervise i ord og toner, duft og smak.

Hver årstid har sine farger. Det er ikke bare Gammalhusfrua som erfarer det! Hver årstid har sine lukter. Hver årstid har sine lyder. Alt bærer i seg budskap og fortelling. September er kontrastfylt innledning av høst.

Enn så lenge har vi ikke merket noen første anelser av frostnetter her vi bor, men litt nordover, på fjellet og i dalstroka, hører vi at minusgradene har presentert seg tidlig på morraleite enkelte dager. Men lufta er blitt skapere, kanskje mest på klare oppholdsdager når sola gyller fuktig høstlauv. Fargespillet er rikt. En naturens malepensel leker med utallige toner av grønt, gult, oransje, brunt og rødt i soldagen. Andre dager er lufta fuktig og regntung, og alt blir enda mer «høstint»!

I den store hagen der Gammalhusfrua bodde før hun var blitt Gammalhusfrue, var det gjerne villvinen som tok prisen når det gjaldt rødfarge i høsthagen. Villvinen var lenge litt spinkel, men spesielt en sommer vokste den seg til en vakker sidegardin utenfor terrassen. Sommerstid ga den husfolket lyse og mørke grønntoner, i september flammet den i rødt og gull. Dessuten ble den et underlig flettverk av ranker som smøyde seg i hverandre og fant feste i omgivelsene den vokste i. Blant sangene husfrua synes den sang, var salmestrofa: ”Nu spår oss mer enn englerøst, i Jesu navn en gyllen høst.” – Ei linje fra Grundtvigs store forsommer- og pinsesalme I all sin glans nu stråler solen.

Høsthagevandring                                                                                                                              En dag tidlig i september går Gammalhusfrua i Farmorhagan og småsynger på samme strofe mens hun høster squash, noen sukkererter og litt urter. Det er utrolig mye artig en kan ha i ei høstgryte! På toppen av en jordbelagt komposthaug smiler blomkarsen gyllen og blomsterrik. Den er også spiselig, men frua synes den gjør seg best i hagen eller som pynt på en salatbolle. Midt oppi blomkarsen og litt rundt omkring har noen potetplanter blomstret nesten fra seg, og i disse dagene er det en fryd med - ikke bare kortreiste, men aldeles «ureiste»  - nypoteter til middag. Nå skal ikke frua skryte på seg så mange potetgras, akkurat, og det er slettes ikke vinterforsyning det er snakk om fra egen hage! Men, da er det vidunderlig at litt nedi Vasslia her kan hu og andre kjøpe nypotet! Sjølbetjening på en gard. Tillit!

Det er sol og lett vind denne dagen, og svære skurtreskere gir godlyd rundt på jordene. Gullgult korn, eller kønn som en sier her, fyller etter hvert store traktorhengere.

"Kønn, d’ær Gudslånet, dæ," sa de gamle. Både når en var ute med sålaupen om våren og når en svingte sigden i skålønna om høsten, skulle en ta av seg lua, i takk til Skaperen og i ærefrykt for gaven; for vekst, modning og mette.

Sang, brød og høstsuppe                                                                                                               Sangen med barnebarnet dagen etter ble:

Gud skapte jorda med blomar og strå,

han vil vi takke for dette.

Kornet som bonden ein vårdag får så,

veks og vert brød som kan mette.

Salmeverset ble innøvd og framført i nystua i Gammalhuset. Som sagt var det dagen etter den nevnte skurtreskinga, og  smågutten og farmora hadde stelt seg til med en diger brøddeig. Deigen ble laga i finværet ute før den ble plassert inne på kjøkkenbenken. Nå skulle jo den ese, noe den gjorde, og mens det pågikk, var det «huskonsert». Barnebarnet på  5 ½ år spelte gitar og fløyte alldeles herlig mangetonalt mens farmora sang og spelte piano. Det ble både tekst og polyrytmikk, samt litt refleksjon omkring innholdet i sangen. Seinere ble det brødbakst på Gammalhuskjøkkenet.

Siden det var en fredag, var det fisk på middagsmenyen, denne gangen i form av «mangfoldig» fiskesuppe, også den med urter og grønnsaker fra Farmorhagan, og sammen med suppa:  Nybaka brød med godt smør smakte godt for tre generasjoner som etter hvert samlet seg rundt kjøkkenbordet i Gammalhuset. Smågutten sørget for å forsyne seg med småbrød han sjøl hadde bakt! Velsignelse!

Skjønnhet, vemod og utfordring                                                                                                         Også i år byr september på fuktige og grå dager. Tung og kald damp omgir oss og slører naturen med det som en salmedikter kaller ”skoddeeim”. Da er det andre lukter som stiger fra høstarbeidet åker enn de luktene som sola dro opp dagen før. Slike dager er det godt å finne fram varmere klær. Slike kvelder er det godt å kunne legge en vedpinne i ovnen, - hvis en har en ovn, da.                                                    

I år går jo tankene til menneskene som bor på steder der regn, jordskjelv, tornado og stormflo har oversvømt og voldt enorme ødeleggelser, slik som i Amerika, Mexico, Cuba, Caribien ellers samt i Sørøst-Asia. Uendelig mange er rammet! Midt i det hele ser vi hvordan folk hjelper hverandre, og hjelp må også komme utenfra. Det er lang vei framover nå med opprydding og gjenoppbygging. Verda er blitt så lita i vår tid: De fleste av oss kjenner noen som er midt oppi det! Det går an å hjelpe kjente og ukjente; direkte eller via hjelpeorganisasjoner! Det er heldigvis flere enn Gammalhusfrua som blir mint om det! Septembersangen i år må ha noen virksomme «vers» som handler om det samme!

Litt underlig nå å tenke/skrive overgang til det hjemlige småsure regnværet i og rundt Farmorhagan! Men, det er vel slik at en kan ha flere tanker i hue samtidig, tenker Gammalhusfrua der hun finner fram ulltøy sammen med plagg som kan holde vind og væte ute, - i takknemlighet over å ha varmt hus med solid grunnmur, tette vegger og tak!

Vekselsang i høsten                                                                                                                       Men, sola i september kan gi mye varme. Innimellom synger den nesten sensommersanger igjen, og høstblomstene nyter dagen. De spiller ut i modig mangfold til tross for den frostsnerten som om noen tid kan sveipe over dem med død. Slik veksler det mellom det vakre og det vemodige i septemberhøsten. ”Min elskede, jeg har en vise å synge når bladene faller og fuglene drar”, klinger det i Einar Skjæraasens ”Høstvise” til mjuk melodi av Christian Hartmann. På mesterlig vis synger og spiller de sammen om skjønnhet og vemod i livets høst, om nærhet, aldring og adskillelse, og om modning til å være i det; gå gjennom det.

Først og fremst synger og spiller de om kjærlighet og lar ord og tone munne ut i: ”Jeg favner din favn og jeg kysser din panne og har deg med ømmere tanke enn før. Min elskede: jeg har en vise å synge når fuglene flokkes og trekker mot sør.”

Kjærlighet, håp og nytt liv.                                                                                                  En av søndagene denne årstida, 17. søndag i Treenighetstida, kalles ”Høstens påskedag”.  Nå i 2017 kommer den akkurat når september vender bladet om og blir søndag 1. oktober. Alle dagens tekster vitner om oppstandelse og Guds makt over dødens krefter. I en samlende bønn denne dagen sies det: ”Vår Herre og Gud, vi takker deg for at din Sønn har seiret over døden, og for løftet om at han vil vekke oss opp til nytt liv på den siste dag. Gi din kirke kraft til å tale livets ord i dødens verden, så alle kan komme til tro på han som er oppstandelsen og livet.”

Erfaring tilsier at det ligger løfte og bud om ny vår gjømt i det som kan se ut som en frostherjet og nedvisnet hage!  Noe nytt skal forhåpentlig vokse fram etter vinterhvila.

Derfor er det mange høstbilder i den kristne troen som nettopp uttrykker håp. Det er et håp som går ut over håpet om ny vår her i tida: Håpet om den evige våren, den som Kristus lyser inn her i tida, allerede nå.

Salmedikteren Svein Ellingsen sier det slik i påskesalma si: ”Døden må vike for Gudsrikets krefter, Livet er gjemt i et jorddekket frø”.

Salmedikteren C. J. Boyes høstsalme synger:

”Jeg vet hvor håpet grønnes da                                                                                                           når all ting falmer her.                                                                                                                         Min Frelsers tre på Golgata                                                                                                                     en evig krone bær.

Han lover meg en evig vår                                                                                                                 tross vinterstorm og død;                                                                                                                       for livet frem av graven går                                                                                                                          som Kristus gjennombrøt.”

(Den salma har samme melodi som «Jeg folder mine hender små», så hvis du vil synge/ nynne med, er det bare å gjøre det. Første strofa er «Dypt heller året i sin gang», og salma er å finne både i «gamle Landstad» og i nyere salmebøker.)

Takk for følget i høstdagen slik den enn fortoner seg for deg! Kanskje skal du ut i tyttebærskauen så snart det er vær til det, du og ! ?

God tur!                                                           

Vi treffes ratt mæ' hårt vårt spænn å plukke i ! ?

Med ønske om en velsignet god, glad og grøderik høst!

Vennlig hilsen

Gammalhusfrua