Brenneslene er ivrige i utkanten av Farmorhagan!

... ja, slik sa den gode fru Hanna Winsnes! I noen år bodde Gammalhusfrua i det store huset i hagen der fru Hanna holdt stor prestegårdshusholdning i 1820-årene. Fru Hanna bodde riktignok i et hus som var meget brøstfeldig. Det ble revet etter at de reiste i slutten av januar i 1828. I 1829 sto det nye ferdig på samme sted.

Fru Hanna var prestekone (administrerende direktør for storgårdshusholdning og økonomi, kunne vi kalt henne i dag) med sin tids ansvar for mat og stell for rundt regnet 40 personer hver eneste dag året rundt! Det store antallet innbefattet hennes og ektefelle/sokneprest Pauls egen tallrike barnefamilie samt dem som til en hver tid bodde og/eller arbeidet på prestegården, innomhus og utomhus; alt fra unge piker som kom for å lære "finere husholdning" til langtidsboende slektninger/pensjonærer, fast personale inne og ute samt "folkene". De siste vekslet med onninger og annet storarbeid knyttet til årstidene. Alle skulle ha mat! Fruen måtte også sørge for klær til flere enn den nærmeste familie. Da fru Hanna styrte i prestegården, var det mangt og meget å høste av i hagen, på jordene, fra skogene rundt og fra innsjøen. Alt skulle nyttes, bearbeides og ikke minst oppbevares forsvarlig til bruk året rundt. Fjøs, stall og hønseshus betydde mjølk, flere slags kjøtt og egg. Alt dette handlet om et stort daglig arbeid knyttet til ulike årstider og anledninger. Mat ble produsert fra "rå rot" som vi sier, og klær og utstyr ble tilvirket hjemme. Bruksting og redskaper kunne også være laget av lokale håndverkere. Kun finere krydder (speserier), sukker og andre varer fra koloniene som f. eks kaffe, te og finere tøyer og porselen etc ble kjøpt; gjerne bestilt med leveranse fra Kristiania. 

"Man tager... og man tager.... tager, og plages ikke af spørgsmålet hvor man skal tage det fra! Thi verden er i orden." skriver Arne Garborg  som trettiniåring i 1890 i sin noe ironiske kommentarartikkel til Hanna Winsnes' Lærebog, der han omtaler hennes kjøkkenvirkelighet og hennes tilsynelatende stadige tilgang til gode råvarer. Hvorvidt fru Hanna "plages ikke....", får nå stå for Garborgs regning/lesemåte. Her kan det hende at Garborg ikke helt visste hvem han skrev om! Hun hadde absolutt sine plager, men det hører ikke denne fortellingen til!

Gammalhusfrua har stor respekt for Arne Garborg. Han ble forresten født akkurat 100 år før henne, men som sin jærske farmor,som husket ham rimelig godt fra besøkene hans i hjemmet hennes, kunne hun hatt lyst til en real diskusjon med ham nettopp om fru Hanna og hennes matverden! Garborg skriver ut fra sitt miljø og sosiale tenkesett i en brytningstid godt etter fru Hannas. Som bladmann, stridsmann og stilist fargelegger han henne på sin måte; rimelig beskt og raljerende innimellom. Gammalhusfrua skulle gjerne utfordret den gode Garborg en smule, vel vitende om at også hun er barn av sin tid! Hun er dog ikke halv jærbu for ingen ting! Han er bedre når han holder seg til Haugtussa og romanene! Da er han fenomenal! Men, det hører heller ikke til denne fortellingen. 

Man tager... sa fru Hanna, men hun stoppet ikke der. Hun brukte av de ressursene som var for hånden på en slik måte at det skulle rekke til mange! Hun arbeidet og styrte til beste for mange i stor omsorg for mennesker og natur; ut fra sin tids muligheter. Gammalhusfrua tenker at det er bruk for akkurat de samme idealene i dag, også; ut fra vår tids muligheter! At fru Hanna i tillegg gikk ganske så ut over sin tids krav til det å være kvinne ved at hun var dikter, og det ansto seg slett ikke for en prestefrue å bedrive denslags, sier ikke rent lite om damen! Modig var hun! Men, hennes litterære produksjon ut over sitatet fra Lærebogen, hører ei heller til denne fortellingen.

Den første våren det herværende husfolket bodde i prestegården, og da skriver vi 2003, var det først og fremst brennesle  og løvetann som fantes av spiselige vekster i hagen. Dessuten dukket det opp ei god tue med graslauk langt nede i hagen der det kan ha vært en kjøkkenhage en gang. Utover ettersommeren ble det også solbær og rips, noen skurvete epler, litt plommer og hasselnøtter fra den gamle hagens tider, foruten et og annet fra nyanlagt kjøkkenhage, men det er en annen historie, for dette er en vår- og forsommerfortelling!

Videre litt mer av den nyere forhistorie:

Gammalhusfrua, som altså ikke var blitt Gammalhusfrue enda, kom i juli i 2002 flyttende med mann og pjank (=flyttelass)  inn i huset fra 1829. Når de heretter omtales i denne fortellingen, blir det med benevnelsen Husfolket. Når bare den kvinnelige av de to omtales, benevnes hun i denne sammenhengen som Husfrua. Tittelen hennes der i bygda var for øvrig en annen og viktigere, og stillingen hennes var grunnen til at Husfolket bebodde prestegården disse årene. (Det største arbeidet hennes mens de bodde der, var, som det skulle være, absolutt utenfor hagegjerdet!)

Men, denne fortellingen er inspirert av fru Hanna og hennes Lærebog i de forskjellige grene af Husholdningen, og da hører vårhagen 2003 med.  Etter stormen i august 2001 som rev mange gamle trær i prestens hage over ende, og etter at prestegården hadde stått tom våren 2002, var hagen et eneste stort villnis da Husfolket kom dit. Noe ble ryddet i løpet denne første ettersommeren og høsten av Husfruas bedre halvdel, ikke minst med god hjelp av tilsynsmann M B.   

Men, vinteren kom tidlig! 16. oktober la snøen seg og ble liggende, og den gikk ikke før sist i april 2003. Den siste isflekken på nordsida av huset forsvant uka før 17. mai! (Årlig, langvarig islag på nordsida av huset, inngangssida, ble i husfolkets tid kalt "Innlandsisen".)

Så litt "Man tager hva man haver"-fortelling våren 2003:

Det hendte seg slik at Husfrua skulle ha noen gjester fra den andre sida av åsene,- fra der hun kom fra. Nærmere bestemt var dette en dameforening som skulle ha sitt forsommermøte i nevnte prestegård. Og, som sagt var Husfrua inspirert av fru Hanna, og hun fant ut at det "man nu kunne tage" i den store hagen, var ganske enkelt brennesle og graslauk.. Siden Husfrua ikke hadde "pige" eller "kokkekone" slik som fru Hanna hadde, måtte hun sende ut sin egen iboende utgave av arten "pige" med kurv og hansker for å plukke unge brennesleskudd. Det var rikelig av dem, så hun kunne velge ut god kvalitet i mengder. Inn på vaskerommet og skylling/rensing, for det fulgte jo med noe daugras fra i fjor, må vite. Deretter rask forvelling i en kjele med kokende vann på kjøkkenet. Deretter forvandlet "pigen" seg til "kokkekone", og i og med forvellingen, var resten av jobben med neslene hanskefri! Siden hun ikke hadde internet i huset ennå, (-at det gikk an uten!), tror Gammalhusfrua at hun bladde opp i Gyldendals nye store kokebok som Husfrua etter eget ønske hadde fått i gave av sin elskede for så lenge siden som 1972, i og med at hun den gangen som nygift manglet det meste i kunnskap om matstell ut over det å koke poteter og lage hvit grunnsaus, noe hun hadde lært på skolekjøkkenet på ungdomsskolen for enda lengre tid siden! Den dag i dag er Gammalhusfrua uendelig takknemlig med tanke på sin tålmodige kjøkkenlærerinne som lærte henne kunsten med hvit grunnsaus! Poteter hadde hun dog lært å koke hjemme! Takknemlig for det, også, men den hvite grunnsausen er nok et slags basisgrunnlag i hennes kjøkkenvirkelighet, også når det ikke handler om smør og mjøl og mjølk i det hele tatt! Den dag i dag griper nok Gammalhusfrua til Gyldendahls nye store kokebok, også, og da ved særlige anledninger. Siden  Husfrua alias Kokkekonen  på det angjeldende tidspunkt ikke hadde noen som helst erfaring med neslesuppe, var nevnte bokverk - side 188 - redningen! Den gode fru Hanna, hvis Lærebog  som Husfrua faktisk hadde arvet etter frøken Anne J (nevnt ellers på Gammalhusfrua.com sine sider), hadde nok tatt med neslesuppe, tenkte Husfrua, men den gang ei. Det kan vel hende at fru Hannas karvekålsuppe side 168 i Lærebogen kunne være mønster for neslesuppe, men da med nesler i stedet for karvekål. Vel, man tager hva man haver, og Gammalhusfrua mener bestemt at kokkekonen fant ut av det og brukte Gyldendahls oppskrift med eget tillegg av fløte! En stor kjele ble kokt, og med gjestene vel i hus kunne Husfrua la kokkekonen få fri og selv besørge at suppen ble servert rykende varm i djupe tallerkner med halvt kokt egg midt i hver og et ekstra dryss med hakket graslauk som kunne gjøre vel for både øye og gane!. Smør og brød (hjemmebakt, får vi tru?) ved siden av. Som drikke ble verdens beste kalde vann (den bygda har altså verdens beste vann!!) servert i så elegante glass som husfrua kunne oppdrive fra skap og gjemmer. Gammalhusfrua mener å huske at menyen vakte "ålmenn åtgaum".

Litt fersk "Man tager hvad man haver"-fortelling  vår 2017:

Så skulle det altså gå 14 år før Gammalhusfrua laget brenneslesuppe på ny! Det manglet ikke på vilje og lyst til slikt matstell de andre vårene, heller, men kanskje var hun, mens hun fortsatt var Husfrue i huset med den store hagen, så opptatt med oppgavene utenfor hagegjerdet, at det å rekke nesleplukking før disse brennende urtene vokser seg for store, bare ble med tankestreifet. Men, det var jo nettopp oppgavene utafor hagegjerdet som var sjølve kallet der, så da måtte slike puslerier som nesleplukking settes på vent! 

Men, så, like før 17. mai inneværende år fikk Gammalhusfrua en påminnelse fra noen andre fruer som skulle servere benneslesuppe på foreningsmøtet sitt på et vakkert og ærverdig sted i bygda! Om våren ble litt sein i år: Neslene er her på ny! Dermed, like etter 17. mai, var det at Gammalhusfrua erfarte brennesler i utkanten av Farmorhagan samt litt her og der ellers, også!  Nå var de akkurat takandes, som det heter. Gammalhusfrua har ingen drømmer om  pige eller kokkekone. I Gammalhuset har det ikke vært andre enn husfolket i flere generasjoner som har trådt til med stell ute og inne, så her er det skikken å ordne sjøl!

Gammalhusfrua hadde litt svak kjøttkraft (med en anelse hvitløk) fra dagen før, og den hadde hun kokt inn med en stor kvast med løpstikke fra Farmorhagan. Gammalhusfrua tror at "å koke inn kraft" heter "å redusere" på kokkespråk, men siden hun ikke er helt stødig i kokketerminologi, lar hun klokelig være å bruke for meget av slike faglige ekstragavanser i de herværende beskrivelser. Uansett, løpstikka bidro til god buljong, og med litt krydder tilsatt av slikt som man gjerne haver, var dette et godt utgangspunkt for en tidlig morgenvandring med hansker og kurv for å sanke nesler!

Skylling og rensing og rask forvelling også denne gangen. Deretter neslene over i buljongen og koking et lite kvarter. Denne gangen googling på I-padda for å finne ut hva andre medsøstre og brødre kan ha funnet på av oppskrifter. Gammalhusfrua fant mange gode forslag, men fant også ut at det var ingredienser der som Gammalhuset pr da ikke kunne oppvise. Men, man tager hvad man haver  også våren 2017! På grunn av et noe endret sortiment i dagligvareforretningene i forhold til for 14 år siden, samt de seinere års opplæring fra dyktige svigerdøtre, har  som oftest Gammalhusfrua nå kokosmelk på boks, til bruk i påkomne tilfeller. Det skulle vise seg å bli knall suksess! Altså: Man tilsetter en boks kokosmelk fordi man, ikke helt tilfeldig, haver det, så en rask omgang med stavmikseren fordi man også haver en slik. Så smaker man til med salt og evt litt mer krydder, stør på litt hakket graslauk hvis man haver det. 

Belønningen for å lage en enkel, men næringsrik neslesuppe denne fredagen i mai ble først og fremst barnebarnets jublende erklæring: "Brenneslesuppe er det beste jeg vet!"

Gammalhusfrua sender en takknemlig tanke til fru Hanna og hennes kreative konstatering: Man tager hvad man haver...., og så aner Gammalhusfrua at fru Hanna sikkert like mye kunne vært sitert slik: ...og man giver videre!

Takk for oppmerksomheten!